Ordet schizofreni (uttales: sji-so-freni) høres avansert ut, og er på mange måter et skremmende ord. Det som må sies med en gang er at schizofreni ikke har noe med spaltet personlighet å gjøre.
Schizos betyr spaltet i mange deler – dette skal illustrere at de forskjellige delene av hjernen har problemer med å kommunisere med hverandre. Og phrenos betyr sinn eller hjerne. På norsk oversettes ordet best med begrepet «alvorlig forvirring». Denne forvirringen er slik at den det gjelder får angst, depresjoner og store problemer med å skille mellom seg selv og omverdenen. Det kan f.eks. bety at ens egne tanker kan høres ut som stemmer utenfra (hallusinasjoner) eller at det en sier eller gjør blir tillagt helt spesielle betydninger (vrangforestillinger). Et annet eksempel på denne nedsatte evnen til å skille mellom hva som er meg og hva som er omgivelsene, er at pasienten kan bli usikker på om det f.eks. er ham de snakker om når de forteller noe på radio eller fjernsyn, eller når noen ler langt borte.
Schizofreni er ikke en sykdom i tradisjonell forstand, men et syndrom. Et syndrom vil si en samling av symptomer og tegn som til sammen utgjør en spesifikk lidelse eller forstyrrelse.
Schizofreni er sannsynligvis ikke bare én, men en gruppe av alvorlig mentale lidelser – som kan behandles.
Schizofreni er sjelden – like sjelden som ungdomsdiabetes (sukkersyke hos unge). Vi regner at vi får 5–10 nye tilfeller pr. 100.000 innbyggere pr. år. Sagt på en annen måte; i en by som Stavanger får vi ca. 5–10 unge mennesker hvert år som utvikler en schizofreni.
Schizofreni er også vanlig. Omkring 5–10 av 1000 vil være rammet på et punkt i livet. At schizofreni både er sjelden og vanlig er tilsynelatende motstridende. Selv om vi får få nye tilfeller hvert år, er det dessverre ennå slik at i ca. 25 % av tilfellende blir tilstanden kronisk. Som vi har skrevet lenger framme i denne boken i kapittelet «symptomer og tegn» tror vi det kan skyldes at vi ennå kommer altfor sent til med behandlingen, og at vi er for lite påpasselige i forhold til å forhindre tilbakefall. For unge mennesker i Norge i dag som er i ferd med å utvikle psykose, går det opptil tre år før de kommer i behandling hos psykolog eller psykiater. Vi vet at dersom vi klarer å forkorte varigheten av ubehandlet psykose, dvs. den tiden det tar fra sykdommen begynner å vises til behandlingen starter, bedres prognosen betraktelig. Noen ganger kan vi forhindre at det blir en psykose. Derfor er dette den store utfordringen for det psykiske helsevern i kommende år: Prøve å få folk til å søke behandling raskere.
Vi begynner nå å forstå at schizofreni i sin kroniske form kan være et uttrykk for at behandlingen i begynnelsen av sykdomsutviklingen ikke har vært god nok. Vi tenker også at det kan være mulig å hindre utviklingen av en lidelse som schizofreni. Men forskningen omkring dette er ennå i startfasen.
Symptomene på schizofreni synes å variere fra person til person. Imidlertid vil de fleste ha problemer med å tenke klart og logisk, og de vil i alle fall erfare noen av symptomene som er beskrevet tidligere. Symptomer som vrangforestillinger og uvirkelige sanseopplevelser (hallusinasjoner) blir mer alvorlige desto lengre sykdommen får stå uten behandling. Det er derfor avgjørende at man søker hjelp raskt når slike problemer som vi her har beskrevet melder seg.
Grunnsymptom ved psykose er:
Nedsatt evne til å skille mellom seg selv og omverdenen.
Ut fra dette forklarer vi de andre symptomene.
Andre symptomer:
- forvirret tankegang
- vrangforestillinger
- uvirkelige sanseopplevelser (hallusinasjoner)
- lav motivasjon
- forandringer i følelsene
En del av dem som har schizofreni vil ikke ha alle symptomene, mens andre vil være sterkere rammet.
Sykdommen oppstår sjelden plutselig og dramatisk, men ofte følger den en forvirrende periode med gradivs endring av oppførsel og personlighet. De bestemmende symptomene på schizofreni vil kanskje ikke vise seg før etter måneder eller til og med år.
De symptomene som vanligvis assosieres med sykdommen er de mer aktive og merkbare, som f.eks. å høre tanker som stemmer som ingen andre kan høre, eller tro at man har spesielle oppdrag å utføre. Dette kalles positive symptomer fordi de er noe som sykdommen har lagt til den normale oppførselen.
Når sykdommen fører til at egenskaper mangler fra personens normale atferd, kalles dette å ha negative symptomer. F.eks. å ligge i sengen hele dagen på grunn av manglende motivasjon, eller å trekke seg vekk fra folk og ting som de tidligere satte pris på, som å gå ut for å danse eller gå på kino. Negative symptomer er vanskeligere å legge merke til for utenforstående, men er en like stor påkjenning og til like stor bekymring som de positive. De negative symptomene blir ikke alltid sett på som forårsaket av sykdommen og kan derfor oppleves svært frustrerende for andre. Det kan være fristende å tenke at det ville hjelpe å riste i vedkommende eller gi dem et spark bak. Så enkelt er det dessverre ikke.
Å håndtere disse symptomene er ingen enkel sak, men du vil alltid kunne være til hjelp. Symptomene har mye til felles med depresjonstegn, og kan forstås som et tegn på oppgitthet eller en følelse av håpløshet.
Det er denne forfatterens mening at ordet schizofreni er gammeldags og lite nyttig i vår tid, og bør kastes på skraphaugen. Det forteller for lite om hva som er det enkelte menneskes spesielle problem; mennesker som får en slik diagnose er mer lik deg og meg enn de er forskjellige, og de er like forskjellige som deg og meg.*
*Den danske psykiateren Lars Thorgaard har laget et alternativt diagnosesystem som tar mye mer hensyn til hva den enkelte pasient sliter med.