Introduksjon

Enkelt sagt er psykose en forvirringstilstand. En psykotisk forvirringstilstand oppstår ikke av ingenting eller av seg selv. Nesten alltid begynner forvirringen, eller sammenbruddet om man vil, av en kortere eller lengre periode med generelle tegn på psykiske problemer.

Dette kan være angst, uro, tristhet, tiltaksløshet, søvnvansker, isolasjon og andre tegn på psykiske problemer. Nesten alltid kommer tristhet eller angst lenge før sammenbruddet blir så alvorlig at vi snakker om psykose. Det bygger seg opp gradvis.

I utgangspunktet kan alle mennesker bli så forvirret at det kommer inn under psykosebegrepet, avhengig av livssituasjon og ytre stressfaktorer. Vi er alle forskjellige i vår personlighetsutforming. Vi har våre sterke og svake sider, og vi mestrer stress på ulike måter.
Sammenbruddet starter gjerne med at sanseinntrykkene forandres og forsterkes. Lyder kan bli ubehagelig høye, rommet føles mindre o.s.v. Når disse problemene består over tid, øker den mentale påkjenningen slik at vi til slutt får et totalt sammenbrudd, med forvirring – eller psykose – som neste stadium i sykdomsutviklingen. Vi kaller fasen før psykosegjennombruddet for «varselfasen» eller med fremmedordet «prodromalfasen». Pasienten vil deretter gjennomgå en kortere eller lengre periode hvor han gradvis mister grepet på virkeligheten. Dette er en overgangsfase preget av at det føles som om personligheten går i oppløsning. I denne fasen befinner man seg i en slags uvirkelighetstilstand.

Sammenbrudd

De fleste har slike opplevelser en eller flere ganger i livet, spesielt i stressende perioder. Alle kan bli alvorlig forvirret som ved en psykose, d.v.s. alle kan bryte sammen, bare presset (stresset) er stort nok.. Hvordan vi takler ulike typer stress har med den enkeltes personlighet og tidligere erfaringer å gjøre. Vi snakker derfor om opplevd stress som det som er viktig for hvordan vi reagerer.

Når noen får problemer på denne måten og mister kontakt med virkeligheten, kalles det en psykotisk episode. Mennesker som har erfart dette, kaller det ofte å miste kontrollen, bli gal,  få en følelse av at alt sprenges, eller at en drømmer eller har marerittaktige opplevelser i våken tilstand.

Tar man tiden til hjelp og får god behandling, kommer man seg etter psykotiske episoder. Mange vil aldri oppleve det igjen. Med varierende grad av støtte kan også mange av dem som har mer enn en episode leve et tilfredsstillende liv mesteparten av tiden.

Generelt er det viktig å understreke betydningen av å komme tidlig i gang med behandlingen, og å holde ut i behandlingen til pasient og behandlere er enige i at tilstanden er stabil.

Begrepet psykose dekker en rekke beslektede lidelser (schizofreni, bipolar lidelse og andre). Disse undertypene blir nærmere beskrevet i seksjon to. Det skal understrekes at disse ordene på mange måter er gammeldagse og ufullstendige. Og, en diagnose må aldri skygge for at vi ser hele mennesket bak diagnosen. Og selv om man får en diagnose, må alle behandles forskjellig, og vi må aldri tenke på et menneske som en diagnose. En psykisk lidelse er aldri annet enn en slags «forstørrelse» av alminnelige menneskelige følelser og reaksjoner. Dette gjelder både for de som arbeider som behandlere, for pårørende, og for pasienten selv.

Det er mange som har beskrevet sin vei ut av psykosen. Forfatteren og psykologen Arnhild Lauveng er en av disse. Du finner referanse til boken hennes, og annet nyttig lesestoff, her (ekstern lenke). De som får en psykoselidelse må regne med hardt arbeid i behandlingsfasen etterpå for å bli friske, og også ha en strategi for å holde seg friske.

Som så mange andre medisinske uttrykk har det sin opprinnelse i to greske ord – «psyche» som betyr sinn (som i psykologi, studiet av sinnet), og «osis» som betyr sykdomstilstand (som i «trombose» som er en sykdom i sirkulasjonsystemet, blodpropp).