Behandling av psykose skal i dag følge retningslinjene fra Helsedirektoratet.
Av og til vil symptomene være veldig klare og etterlate liten tvil om hva som foregår. Andre ganger vil det imidlertid ikke være klart om personen virkelig er psykotisk. Legen vil måtte stille spørsmål for å danne seg et inntrykk av hvordan pasienten vanligvis er. Det er den syke personen som blir intervjuet, men det er også viktig at andre bidrar med så mye informasjon som mulig, spesielt familiemedlemmer eller andre som bor sammen med vedkommende. Lag en oversikt over uvanlig oppførsel, skolerapporter, arbeidsplaner, tilbakemeldinger fra lærere, kolleger eller venner o.s.v. og gi disse til behandlerne.
Det forekommer også at behandlerne er uenige om diagnosen og at man ender opp med å motta motstridende forklaringer. Dette kan skyldes at personen har forskjellige og vekslende opplevelser, noe som kan forandre diagnosen.
De fleste psykiatriske behandlingstilbud har “Behandlingsveileder” og/eller serviceerklæring for disse diagnosegruppene. Her kan du se hvilken utredning og behandling de tilbyr.
Still spørsmål dersom du ikke er sikker på hva som foregår.
Hvorfor noen ganger sykehusinnleggelse?
Når noen får en psykotisk lidelse kan sykehusinnleggelse være viktig av flere grunner. Her kan man få hjelp til å foreta fysiske tester og med å starte behandlingen. Medisinering kan nøye overvåkes for å fastsette den mest effektive doseringen og for å unngå uønskede bivirkninger.
Alle (inkludert den syke personen og familien) kan trenge en pause fra situasjonen, avhengig av sykdommens varighet og andre omstendigheter.
Av og til utsetter mennesker som utvikler en psykotisk lidelse seg selv og andre for fare, slik at andre må ta kontrollen. Utenom dette vil den kanskje viktigste effekten av et sykehusopphold være å etablere et langsiktig behandlingsforhold til en psykoterapeut eller legge til rette for samtalebehandling og poliklinisk oppfølging. Denne behandlingen bør vanligvis gå over noen måneder, eller år.
Psykiatriske sjukehusavdelinger har utviklet spesielle metoder, miljøterapi, for behandlingen av psykiske lidelser.*
Når noen går med på å legges inn på sykehuset kalles det «frivillig innleggelse».
En pasient innlagt på frivillig basis har anledning til å forlate sykehuset når som helst.
Når noen blir innlagt på sykehuset mot sin vilje, kalles det «tvangsinnleggelse».
Under visse betingelser vil et riktig behandlingsalternativ være sykehusinnleggelse selv om vedkommende ikke er enig. Tvangsinnleggelse skjer vanligvis når familien ikke klarer å ta vare på pasienten, og når pasienten selv ikke innser at han/hun trenger hjelp og kan ha nytte av behandlingen. Noen ganger kan det også være fare for selvmord, eller for at man skade sitt omdømme og for eksempel gjøre uopprettelig økonomiske disposisjoner i en manisk fase.
*Dette kan du lese om i heftet «Miljøterapi – en modell for tenkning, holdning og handling i en psykiatrisk institusjon» fra Stiftelsen Psykiatrisk Opplysning.
Tvangsinnleggelse
Tvangsinnleggelse skjer vanligvis når familien ikke klarer å ta vare på pasienten, og når pasienten selv ikke innser at han/hun trenger hjelp og kan ha nytte av behandlingen. Noen ganger kan det også være fare for selvmord, eller for at man skade sitt omdømme og for eksempel gjøre uopprettelig økonomiske disposisjoner i en manisk fase…
Tvangsinnleggelse kan bare skje når en lege fastslår at pasienten oppfyller følgende kriterier:
- Pasienten har en psykose
- Sykdommen krever umiddelbar behandling og omsorg som oppnås ved sykehusinnleggelse
- Pasienten er til fare for seg selv eller andre og trenger beskyttelse
- Pasienten har avslått, eller er ute av stand til å gi samtykke til, nødvendig behandling og omsorg for sin lidelse, dvs. at muligheten for helbredelse eller vesentlig bedring blir borte
- Pasienten lider overlast
Ved sykehusinnleggelse skal en psykiater undersøke pasienten for å fastslå om vedkommende har behov for å bli værende. Pasienten kan klage på innleggelsen til Kontrollkommisjonen.
Hvor lang tid tar bedringsprosessen?
Dette er et spørsmål som det er veldig vanskelig å svare på. Man bedres i forskjellig tempo, og blir bedre i forskjellig grad. Sagt på en annen måte; noen kommer over det raskt, mens det for andre tar lengre tid. For noen går det en del opp og ned, andre etablerer seg på et nivå. Behandling og omstendigheter – medisinering, rehabilitering, et sted å bo, o.s.v. spiller selvsagt også inn. Det finnes generelle tendenser, men i hvert tilfelle er det best å snakke med fagfolk som kjenner den personen dette gjelder.
Husk at en psykotisk episode utgjør en viktig hendelse i livet. Det er ikke rart at det vanligvis tar lang tid – uker, måneder og noen ganger lenger å komme seg igjen. Opplevelsen er også traumatisk for familiemedlemmer og venner. Alle trenger tid til å komme seg og om nødvendig til å tilpasse sin livssituasjon.
Enkelte har problemer med å godta mental sykdom – enten hos seg selv eller hos noen de kjenner. De blokkerer og benekter at det foreligger noen sykdom. Andre takler dette bedre. De gjør en vanskelig, men viktig ting – aksepterer erfaringen som en del av livet og jobber videre fra det utgangspunktet. Dette blir lettere med mye støtte fra fagfolk, familie og venner.
Forståelig nok vil andre igjen utvikle frykt omkring psykoser. De blir veldig engstelige for å oppleve en ny episode. De kan få mareritt. Det er heller ikke uvanlig å bli deprimert etter en episode. Behandlerne må alltid informeres hvis personen er deprimert eller snakker om selvmord.
Ved en førstegangspsykose kan man forvente at ca 70–80 % av pasientene skal være ute av psykosen etter et år, de fleste etter 3 måneder. Nesten alle blir hurtig kvitt sine «positive» symptomer (vrangforestillinger, uvirkelige sanseopplevelser), det som sitter lengst i er de såkalte negative symptomene (energitap, sosial isolasjon o.s.v.). Men utfallet avhenger alltid av hvorvidt pasienten og pårørende er aktive deltagere i behandlingen. Hvis man deltar aktivt i behandlingen, og holder ut i behandlingen, er sjansen stor for at dette skal gå bra.